Veien ut - Da Jasper kom til verden

(Følgende rapport er lang og sikkert for spesielt interesserte, skrevet ned hovedsaklig for meg selv og for at Jasper skal kunne lese selv når han blir stor nok)

Når høsten kom og 3. oktober begynte å nærme seg forholdt jeg meg forholdsvis rolig. Etter å ha sugd til meg mye informasjon gjennom svangerskapet hadde jeg ihvertfall lært en ting, førstegangsfødende går over tiden! Så godt som alltid! Jeg var dermed hellig overbevist om at Babysariusen ikke ville melde sin ankomst før midten av oktober og var verken utålmodig eller klar for det som skulle skje da jeg sto opp 27. september. Jeg våknet, veldig ulikt meg, tidlig og rakk å kose litt med Sten Morten før han måtte på jobben. Dro og møtte den vordende tante Christine og spiste lunsj med henne på Pascal. Etter å ha skravla lenge ble vi enige om at hun og Julie skulle spise middag hos oss, og etterhvert kom Preben og Emilie også. Julie og Emilie fikk høre på fosterlyden og prata litt med magen. Når familen Frostmann hadde reist og klokken nærmet seg 20 satt vi oss godt til rette i sofaen for å se noen episoder av Frustrerte Fruer, men før jeg visste ordet av det spratt jeg opp av sofaen. Vannet gikk!

Ikke bare skulle jeg som førstegangsfødende gå på overtid, jeg var og veldig forberdet på maserier og andre signaler på at ting var i gang, hadde jo lest såpass at jeg visste at det der at vannet går og man får helt sjokk skjer oftere på film enn i virkeligheten. Så sto jeg der da, rimelig vantro og med våte bukser, vi var i gang! Etter å ha summet meg litt og vært en tur på do ringte jeg Riksen mens vannet fortsatte å sile. Fikk beskjed om at jeg nok ikke var i gang dersom jeg ikke hadde vondt og at jeg bare skulle ta det med ro, men komme innom for en sjekk før vi tok kvelden, jeg ble nok uansett sendt hjem, men de ville ta en sjekk. Jeg dusjet og skiftet, spiste appelsiner og fikk hjelp av Sten Morten til å pakke om bagen. Ringte mamma for å høre om hun kunne kjøre oss, men der var vinen allerede inntatt så rundt kl 22 satt vi oss i en drosje med kurs for Riksen.

Vi ankom fødeavdelingen midt i vaktskiftet og ble tatt i mot av en veldig hyggelig jordmorstudent som koblet meg på CTG mens vi ventet på jordmor. Jeg kunne nå kjenne takene i magen ganske godt og syntes det var spennende å se tallene på CTG og kjenne takene i magen samtidig. Jordmoren kom etterhvert og basert på CTG og at jeg ikke hadde spesielt vondt forberedte hun oss på hjemreise, men ville sjekke åpning for sikkerhets skyld. Jordmoren var om mulig enda mer overrasket enn meg over at åpningen var 3 cm, vi var virkelig i gang! Fikk beskjed om å gå oss en tur og brukte den neste timen på å tusle rundt i gangene på Riksen. Etter en stund ble takene såpass sterke og regelmessige at vi akkurat rakk fra en benk til en annen før jeg måtte sette meg ned. Ting var tydeligvis i gang, men det var mer ubehagelig enn direkte smertefullt på dette tidspunktet.

Rundt midnatt fikk vi fødestue og jeg gikk i dusjen. Hadde spurt om den alternative fødestuen da vi kom (hjemmekoselig rom, stort badekar, mulig å føde i vann etc), men den var dessverre opptatt. Ble stående en god stund i dusjen som fungerte bra som smertelindring på korsryggen når riene kom. Etter en stund fikk jeg beskjed av jordmor om å ikke bli stående for lenge, hun ville jeg skulle spare litt på kreftene og som den lydige piken jeg er hoppet jeg rett i seng. Jeg fikk satt akupunkturnåler i ryggen som smertelinding og kl 00:30 ble åpningen målt til 4 cm og alt tydet på at Babysariusen ikke hadde tenkt å komme med det aller første. Når jeg lå i senga ble riene så godt som borte og jeg fikk beskjed av jordmoren om å gå litt rundt når jeg følte at jeg hadde krefter, men at jeg ikke måtte slite meg helt ut, dette kom nok til å ta tid. Så forsvant jordmoren og jeg og Sten Morten var alene.

Etter en liten stund ble jeg utålmodig og tuslet små runder rundt på fødestuen med prekestolen som støtte. Etter ca et kvarter skrek jeg ut i smerte og jordmoren kom løpende. Jeg var sikker på jeg skulle gå i bakken, det kunne da virkelig ikke skulle gjøre så vondt i mange timer? Neida, kunne jordmoren berolige meg. Dette var nok pressrier og babyen var nok på vei ut! Jeg ble lettere sjokka og fikk hjelp til å komme meg opp i senga igjen. Nå fikk jeg virkelig bruk for alle gode pusteteknikker jeg hadde lært på gravideyogaen og pustet meg gjennom smertene og fikk skryt av jordmor for "pesepusten". Jeg spurte jordmor om det var noe jeg kunne gjøre for å "hjelpe til", hadde jo lest at man kunne få hjelp av tyngdekraften ved å stå på alle fire. Joda, det kunne vi prøve. Så fikk jeg hjelp opp på alle fire og en saccosekk å støtte meg på. På dette tidspunktet gjorde det virkelig vondt og jeg kan vagt erindre og ha ytret noe om at Sten Morten fikk ta seg av fremtidige fødsler dersom han ønsket seg flere barn. Jeg skrek ut og fikk beskjed om å bruke energien på å presse istdet. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og holdt kjeft, så på den neste rien lurte barnepleieren på om de hadde gitt seg. Jeg måtte bare smile oppgitt der jeg beit smertene i meg. Men så, kl 02:02 kom en pressri som var sterk nok til å overdøve alle formaninger fra jordmoren om å holde igjen og jeg pressa alt jeg kunne. På en halv ri gled han ut og skrek allerede før han var ute.

Sten Morten fikk se ham med en gang, mens jeg som sto der på alle fire måtte vente i noen veldig lange sekunder før jeg fikk snudd meg rundt og fikk lagt ham opp til meg. Nysjerrigheten var stor og jeg ble lettere irritert da barnepleieren sa "Ja, da har far fått se hva slags kjønn det er, da bør vel mor få se og". Men så fikk jeg ham opp på brystet mitt, verdens nydeligste gutt. Jasper Steen kom til verden fem dager før termin, seks timer etter at vannet gikk, tre og en halv time etter at vi kom til sykehuset og to timer etter at vi vikk fødestue. Varmt vann og akupunktur var eneste smertelinding og jeg var sliten og stolt mor til en vakker gutt som brukte de første 40 minuttene av sitt liv til å teste lungene skikkelig ved å skrike av full hals.

Jeg og Sten Morten hadde så godt som bestemt navnet på forhånd (hadde et alternativ for gutt og et for jente) og når vi fikk se den vesle gutten vår var det ingen tvil, vi hadde fått en Jasper Steen. Etter å ha ligget litt på brystet ble han veid og målt. Han var en lang gutt på 52 cm og mindre enn estimert med sine 3780 gram. Ettersom det var smokkfullt på barsel ble vi trillet inn på en annen fødestue hvor vi fikk slappet av noen timer og ble litt bedre kjent med vårt nye familiemedlem. Vår vakre lille Jasper Steen hadde endelig kommet!

 

Den stolte fars versjon kommer snart!!!

To be continued ... meld deg på nyhetsbrevet dersom du vil ha beskjed når denne siden oppdateres.